No weapon

"Shade"

20 År

I tidlause dagar  opplevde dei  soloppgangen saman.

Den fyrste soloppgang i vår tids historie.

Det fantes berre dei.

Det unge paret levde lukkeleg og innestengd. Dei såg ikkje uviljen som vaks utforbi huset. Som bergflette oppover ein murvegg, spreidde det seg.

Det var nokon der ute , utanfor det lukkelege huset.

Dei små dyrene er farlegast. 

Mellom mennesker er det ikkje flått ein skal  vera redd for men ein skal verna om sitt  rykte.

Vårt rykte som me ber med oss og  som andre mennesker skal høyra, vurdera og døma. Om morgonen, når me  kikkar inn i spegelen, kanskje  skulle me ofra nokre minuttar på vårt omdøme. Men det er så fort å gløyma .... og lata andre ta hand om dette viktige i eige liv .....

Berre dei to lukkelege visste ingenting og forsto ingenting og levde berre draumen.

*

Fyrste møte var mellom fjord og fjell ein maidag for mange mange år sidan.

Han sto på andre sida av rommet...

Dei såg på einannan. Dei oppdaga kvarandre samstundes.

Dei snakka dei litt....

Folk kom i mellom og dei vart begge forstyrra av andre mennesker.

Dei  miste kvarandre og møttes ikkje att før etter  lang lang tid.

Utpå vinteren fekk ho helsingar frå den framande..

Den lange vinteren var på hell og lokka med vår.

*

Budbringaren var jo der den maidagen, og såg det som skjedde. Han  kjente  dei og inviterte dei saman.

Dagane var atter lange og baud på von.

  Budbringaren hadde arrangert alt, men ei  trollkvinne fekk nyss om dei to.

Trollkvinna galdra stengsler og hindra ho i å delta i dette samværet.

Ho vart sakna av fleire.

Budbringaren kjente ansvar for kjærleikssagaen som skulle koma.

Han fann ho langt oppi fjellheimen og tok ho med. Ho vart ført inn i stova til trollkvinna , som  fortalde  at den store kvite mannen  gjekk i kvinneklede og at folk såg etter han på gata. Ho forsatte med slike forteljingar. Men no var auger og øyrer stengd for trolldom. Det var dette begge hadde venta på etter det altfor korte møtet for eitt år sidan.  Ho og den store kvite bjørnen samtalte i fleire timar.

Trollet var nedkjempa.

 For ei tid.

Selskapet talde fem mennesker. Han ... ho..... budbringaren. ... trollkvinna og ein regissør.

Regissøren var ikkje så stor og flott som Kvitebjørn, men han hadde sjarm. Han kom med frukost på senga.

Oppvarma tynne brødskiver med smør og appelsinmarmelade.

Han serverte komplimenter .... og urtete...

Det var andre dag i selskapet. Dei hadde ete frukost. Det var enno for tidleg med vin.

Dei heldt til på ein fjellgard , langt frå folk og langt langt frå tida.

Så gjekk dei tur. Han, ho ...  og regissøren.

Ho sprang føre som ei geit. Regissøren  bykste framover og gjorde seg  om til ein geitebukk.

Kvitebjørn kong Valemon labba etter i tung og våt frakk og svære støvlar.

Han såg saka si tapt og vende om.

Geitene bykste lett frå stein til stein oppover den bratte lia.

Bjørnen rusla heimover.

Trollkvinna sto på trappa og tok i mot. ”Så synd”, sa ho, rista på hovudet  og smilte.

Men det var den store bjørnen kongsdottera ville ha og ikkje ein knoklete geitebukk.

*

Kvelden låg føre dei med vin og historiar. Dei  var fire mennesker att. Budbringaren måtte vidare.  Andre oppdrag venta. No fekk dei klara seg sjølv, meinte han.

Tredje morgon kom den lure bukken med frukost på senga igjen. Han la seg  attmed ho i den smale bondesenga. Han spurte  om ho kunne koma til å elska ein godt vaksen mann. Ho tenkte på Kvitebjørn kong Valemon og svara at  ja, det kunne nok tenkjast.

Så sovna ho og høyrde han snakka  langt langt borte.

Seinare på dagen var dei på køyretur til bygda for å handla mat. På vegen heim stoppa dei ved ei kyrkja, som låg i ein sving så brå at det nærmast var ein invitasjon til å køyra seg i hjel, om ein ikkje kjende området.

Gudshuset var fattigsleg og kaldt innreidd, men eigde ei vidkjend altertavla og eit barokkorgel. Ho spela for dei og fortalde frå livet i den vesle bygda som romma to butikkar og ein kafe som var open frå mai til september.

No var det april. 

Bygda var vakker men menneskene  var i dvale.

 Einsemda verka tyngjande på bydyra.

Regissøren gjekk ut for å sjå på gravstøttene.
Dei to var att.

Kongsdottera steig ned frå orgelkrakken og dei møttest i skipet.

Sola kom som eit sverd inn vindauga.

Så  gjekk dei saman  til alteret. Han tok  handa  hennar og førte ho bort til døypefonten. Det blenkte i den gylne skåla.

Så fridde han. Gift deg med meg sa han.

Sola gjekk ned bak åsen og det myrkna brått.

Ute var fargane skifta frå gyllent til blått.

Dei tre handla på den eine butikken som var open og drog så attende til fjellgarden.

Trollkvinna sto myrk i døra.

*

Så var det farvel. Beilarane skulle heimatt til hovedstaden.
 Dei tre skulle møtast i Oslo om nokre veker.

Ho tok tog gjennom sommarnatta over fjellet. Tidleg, tidleg gjekk ho oppover tomme gater, gjennom slottsparken og vidare opp tronge smug  og fann stova til Kvitbjørn kong Valemon. Ho kraup oppi senga og la seg under fellen tett inntil bjørnen. Så opplevde dei soloppgangen saman, halvt sovande.

Dagane gjekk og ho gløymde bukken.

Dei såg film og teater. Dei sat på kafear og dei smaug seg forbi museumsvakter utan bilett.

Sommaren var varm og uforgløymeleg.

Under Ibsen statuen, ved byens teater, sto dei tett omslynga  då regissøren kom.

Dei såg han ikkje.

Han gøymde seg bak eit tre.

Ved neste omfavnelse smaug han seg bort og dei møttes aldri att. Kvitebjørn og kongsdottera gjekk  heimover som  eitt menneske.

 Så laga dei sitt fyrste barn.

*

Dei var enno i kjærleikens fyrste dagar.

Kongsdottera og Kong Valemon hadde gløymd trollkjerringa.

Men trollkjerringa gløymde ikkje. Det var ho som hadde ansvaret for utdeling av gode og dårlege rykter.

Etter mange, mange år og mange mange barn, låg der brått eit nyfødd barn ved trappeoppgangen til kjærleikens hus.

Innunder teppene som var tulla rundt barnet, fann dei eit brev.

Trollkjerringa hadde sent dei eit barn til oppfostring. Eit trollbarn.

Dei hadde berre hatt 20 år saman  og var framleis i kjærleikens fyrste dagar ..... og no med eit lite barn å ta hand om.

Eit gløymd barn.

*

Barnet skal heita Omdøme.

Omdøme skal få kjærleik og omsorg og det skal springa henrykt til mor og far`s opne armar og kjærlege favn.

........ i mange, mange år framover.

French confirmation

The smell of fall

We are flying down across Europe in a fast and nice car.
Everytime I drive a car at dusk, I see my childhood valley. I am driving towards grey skies, where dark clouds lay both high and low. There are the steep mountains in the west. There is the mountain side by the water at home where the water is great and deep, and in between the mountain side and the water, a road is creeping. It is this road I am driving now. Soon I see lights on the right. I know that I am driving in the middle of Europe, and that the lights belong to a German village, but I see my childhood village. The cluster of lights up to the right are Oppigarden, the farm further up. Then, further down, there is the farm I am from, with a small gap between house and barn. There are bushes of berries, I know. Imagine, I am this close to home. Inside of the houses, grandfather and grandmother are sitting with their supper. My grandfather then goes into the livingroom, sitting down to play the fiddle.
I can smell the scent of apples. I hear the jingling of milk buckets. The animals are nagging contently from the barn. Then we pass Göttingen. The childhood disappears. We pass Köln, and after a few hours we are in France. It is pitch dark. I see glimpses of the neighbouring village, hearing the dogs barking as I pass one night time. It smells of fall.
In Lutheran countries, a nice day must be paid for with a bad day. If you are rich in houses or money, few will shed tears if you get cancer.
If your child has a birth mark across half the face, you have already paid for your future good days.
In the folk tune Herr Peder, the main character understands that he must be sacrificed to ensure the survival of the rest of the crew. The storm is raging at sea. The bottle is pointing to Mister Peder, who acknowledges his fate. Mister Peder jumps over board, and the sea ceases abruptly. Lutheran countries are like that. People who live there may well imagine themselves free of religious bonds. But the forms survive.
The country is formed by Lutheranism.

Then I get an idea...
We have to sacrifice our home.
We have to sacrifice what we have built up together.
We have to sacrifice the farm, so beautifully situated by the sea.
Everytime we return there, after stays abroad, we sit on the veranda gazing and breathing the smell of sea. The wind chases the clouds away, and we inhale the feeling of home. The landscape we gaze upon is not of our time, but an eternal view with open sea.
Our children run down to swim. They go out to the furthest point, where the water is cold and fresh. This is what we are to sacrifice. We are to sell the childhood dream of our children. The place where we once in the future would receive our grandchildren. The place where we each summer (and winter) received American students, who finally enjoy some rest from paperwork and everyday life.
Then perhaps the next court will be more humane and fair if we make this sacrifice, get out of the country and sell our home.
If there ever is a new case. Only 20% of those sentenced in this category are allowed to appeal.
We did not know this.
We did not know that the chance of appeal was that small.
Did you?
The native country is too small.
My granparents are dead . Everything has its time, and the little farm by the sea shall pass over into new hands.
New children shall rejoice in building sand castles on the little beach, wading over to a small island where the oyster catcher nests every year and chases anyone who gets near.
Or they may wander to the farthest tip of the rocks, as our children have done, where the waves are a little large and a little dangerous.
New people shall sit in the glass veranda and enjoy the view, regardless of winter, spring, summer or the smell of fall.

If you are not allowed to move, and change address to another European country, then surely one must be called a refugee...
Society has ostracized one of its citizens.
The first refugee is strong, and often forms a sect.
The lonely citizen has a sect to offer future refugees. It is nice to be accepted,
and to feel welcome.
At times, society goes to war against the outcasts. Not because the sect is dangerous, but because the people look different and act differently.
They deviate from the norm. Of course! They are expelled from the norm.
The attack from society is a problem of racism. Racism is conducted with blessings from the state. But the act is not called racism before it has been going on for a while.
The term racism is only used in retrospect...
In the verdict concerning my husband, 17th August 2011, it is written that ”he sold the house in Iceland”.
That same verdict does not mention that this house was sold in 2007, many years after the years in question.
How can you trust the Norwegian court, when a person is assessed politically?
A person that has never been involved in politics, that has never been a member of any political party, is still sentenced on political grounds.
What in my husband makes a court invent accounts and question house sales?
Selling a house is allowed for others, but not for the family Nerdrum-Spildo.
But it may also happen that a person is left in peace...
Then we must be in a bigger country, with a bigger culture and a self-esteem based on this culture.
Upright people do not mob.
The native country is too small. What a pity.
Or... perhaps not?

The wandering jew was and is a bright human being.
We drive on towards Paris, after a few hours´ sleep in Lille. The road leads us to the city center, either we want it or not. We try avoiding the circle around the Arch of Triumph, going back and forth through small streets.
Two persons with ringlets along their faces and large, black hats on their heads are standing on a corner. The young men meet us with kindness and show us the way.
They both point in the same direction and explain.
Then they enter the synagogue together.
The hours fly when you are looking for home. Twilight is falling already, but at least we are approaching!
I can see my grandmother in the window. She has seen us, and is waving.


Odd Nerdrum”:
”When the stranger knocks: The stupid one chases him away.
The impudent asks him to do the dishes.
But the smart one invites him in for supper, to hear news about the world.”

Translated by Jan-Ove Tuv

Det luktar av haust

Me fyk nedover Europa i ein rask og fin bil.
Kvar gong eg køyrer bil og det er skumring, ser eg barndomsdalen. Eg køyrer mot grå himmel der myrke skyer ligg både høgt og lågt. Det er dei bratte vestlandsfjell. Det er fjellveggen som ligg attmed vatnet heima. Vatnet er stort og djupt og mellom vegg og vatn kryp der ein veg. Det er denne vegen eg køyrer no. Snart ser eg ljos på høgre side. Eg veit at eg køyrer midt i Europa og at ljosa tilhøyrer ein tysk landsby. Men det er barndomsgrenda eg ser. Klyngja med ljos oppe til høgre er oppigarden, så lenger nede er garden eg er frå, med eit lite opphald mellom hus og flor. Der er bærbuskar, veit eg. Tenk at eg er så nær heimen. Inni husa sit bestefar og bestemor med kveldsmaten. Så går bestefar inn i stova og set seg til å spela fela.
Eg kjenner lukten av epler. Eg høyrer det klirrar i mjølkebytter. Dyrene masar fornøyde frå floren. Så køyrer me forbi Gøttingen. Barndommen forsvinn.
Me fer forbi Køln og etter få timar er me i Frankriket. Ute er bekmyrkt.
Eg skimtar nabogrenda og høyrer hundane gøy i det eg går forbi ei kveldsstund.
Det luktar av haust.
I lutheranske land lyt ein fin dag betalast med ein dårleg dag. Er du rik på hus eller pengar, vil få fella tårer om du får kreft.
Har barnet ditt fødselsmerke over halve andlete, har du allereie betalt for dine komande gode dagar.
I folketonen ”Herr Peder”, forstår hovedpersonen at han må ofrast for at resten av mannskapet skal overleva. Stormen rasar midt ute på havet. Flasketuten peikar på Herr Peder, som innser sin skjebne. Herr Peder hoppar over bord og brått stilnar sjøen.
Slik er lutheranske land. Folk som bur der kan gjerne innbilla seg at dei er frie for relegiøse bindingar. Men formene består.
Landet er forma av lutheranisme.


Så får eg ein ide....
Me må ofra heimen.
Me må ofra det me har bygd opp saman.
Me må ofra garden som ligg så vidundarleg til ved havet.
Kvar gong me kjem dit, etter utanlandsopphald, set me på verandaen og kjenner sjølukta og ser utover. Vinden jagar bort skyene og me pustar inn heimkjensle. Landskapet me ser utover er ikkje av vår tid men eit uendeleg utsyn med havet rett ut.
Barna våre spring ned for å bada. Dei går lengst ut, der vatnet er kaldt og friskt.
Dette skal me ofra. Me skal selja våre barns barndomsdraum. Der me ein gong i framtida ville ta i mot barnebarn. Der me kvar sommar ( og vinter ) tok imot amerikanske elevar, som endeleg får litt fri for papirjag og normalt liv.
Så vil kanskje neste rettsinstans opptre meir humanistisk og rettferdig om me gjere dette offeret, kjem oss ut av landet og sel heimen.
Om det nokon gong blir ein ny rett. Berre 20 % av denne domstypen får ankesøknaden gjennom .....
Dette visste me ikkje.
Me visste ikkje att det var så liten sjanse for å få anka dommen.
Visste du ?
Heimlandet er for lite.
Mine besteforeldre er døde. Alt har si tid og småbruket ved sjøen skal gå over i nye hender.
Nye barn skal fryda seg over å byggja sandslott ved den vesle stranda og vassa over til ei lite øy der tjelden byggjer reir kvar vår og jagar alle som nærmar seg.
Eller dei kan gå langt utover svabergene slike våre barn har gjort, der bylgjene er litt store og litt farlige.
Nye mennesker skal sitja i glassverandaen og nyta utsikten, antan det er vinter, vår, sommar, eller det luktar av haust.





Får ein ikkje lov å flytta, og byta adresse til eit anna Europeisk land, så må ein vel kunna kallast flyktning ......
Samfunnet har jaga ut ein av sine borgara.
Den fyrste flyktning er sterk og dannar gjerne ei sekt.
Den einsame borgar har ei sekt å tilby dei komande flyktningar. . Det er hyggjeleg å bli akseptert og føla seg velkomen.
Stundom går samfunnet til krig mot dei utstøytte . Ikkje fordi sekta er farleg, men fordi menneskene ser annleis ut og oppfører seg annleis.
Dei avvik frå normalen. Sjølvsagt ! Dei er jo utstøytt frå normalen.
Angrepet frå samfunnet er eit rasistproblem. Rasisme blir utført med velsignelse frå staten. Men ein kallar ikkje handlinga rasisme før etter at ugjerninga har pågått ei tid.
Det er fyrst i ettertid begrepet rasisme blir bruka ....
I domsavsigelsen over min mann, 17 august 2011, står det at ” han solgte hus på Island”. Det er ikkje nemnd i same domsavsigelse at dette huset vart solgt i 2007, mange år etter årene det var sett spørsmålsteikn ved.
Korleis kan ein stola på den norske rett når ein vurderer eit menneske politisk ? Eit menneske som aldri har blanda seg inn i politikk, som aldri har vore medlem av noko politisk parti blir likevel dømt på politisk grunnlag.
Kva er det med min mann som får ein rettsinstans til å dikta opp kontoar og setja spørsmål om hussalg.
Å selgja hus er lov for andre, men ikkje for familien Nerdrum - Spildo.
Men så kan det også skje at eit menneske får vera i fred ....
Då er me i eit større land som innehar ein større kultur og ei sjølvkjensle basert på denne kulturen.
Rakrygga mennesker mobbar ikkje.
Heimlandet er for lite. Det var synd.
Eller ..... kanskje ikkje ?




Den vandrande jøde var og er eit oppegåande menneske.
Me køyrer vidare mot Paris etter nokre timars søvn i Lille. Vegen fører oss inn mot sentrum antan me vil eller ikkje. Me freistar å unngå å koma inn i sirkelen rundt Triumfbuen og surrar difor litt att og fram inni smågater.
To mennesker med korketrekkere langs ansiktet og stor svart hatt på hovudet, står ved eit hjørna. Dei unge mennene møter oss med venleik og viser oss veg.
Dei peikar begge i same retning og forklarar.
Så går dei inn i synagogen saman.
Timane fer fort avgarde når ein leitar etter heimen. Det skumrar allereie men no nærmar me oss iallefall!
Der ser eg bestemor stå i vindauga. Ho har sett oss og no vinkar ho.


Odd Nerdrum:
” Når den fremmede banker på: Den dumme jager ham på dør.
Den frekke ber ham vaske tallerkner.
Men den smarte ber ham inn til sitt aftensbord for å høre nytt om verden.”