The smell of fall

We are flying down across Europe in a fast and nice car.
Everytime I drive a car at dusk, I see my childhood valley. I am driving towards grey skies, where dark clouds lay both high and low. There are the steep mountains in the west. There is the mountain side by the water at home where the water is great and deep, and in between the mountain side and the water, a road is creeping. It is this road I am driving now. Soon I see lights on the right. I know that I am driving in the middle of Europe, and that the lights belong to a German village, but I see my childhood village. The cluster of lights up to the right are Oppigarden, the farm further up. Then, further down, there is the farm I am from, with a small gap between house and barn. There are bushes of berries, I know. Imagine, I am this close to home. Inside of the houses, grandfather and grandmother are sitting with their supper. My grandfather then goes into the livingroom, sitting down to play the fiddle.
I can smell the scent of apples. I hear the jingling of milk buckets. The animals are nagging contently from the barn. Then we pass Göttingen. The childhood disappears. We pass Köln, and after a few hours we are in France. It is pitch dark. I see glimpses of the neighbouring village, hearing the dogs barking as I pass one night time. It smells of fall.
In Lutheran countries, a nice day must be paid for with a bad day. If you are rich in houses or money, few will shed tears if you get cancer.
If your child has a birth mark across half the face, you have already paid for your future good days.
In the folk tune Herr Peder, the main character understands that he must be sacrificed to ensure the survival of the rest of the crew. The storm is raging at sea. The bottle is pointing to Mister Peder, who acknowledges his fate. Mister Peder jumps over board, and the sea ceases abruptly. Lutheran countries are like that. People who live there may well imagine themselves free of religious bonds. But the forms survive.
The country is formed by Lutheranism.

Then I get an idea...
We have to sacrifice our home.
We have to sacrifice what we have built up together.
We have to sacrifice the farm, so beautifully situated by the sea.
Everytime we return there, after stays abroad, we sit on the veranda gazing and breathing the smell of sea. The wind chases the clouds away, and we inhale the feeling of home. The landscape we gaze upon is not of our time, but an eternal view with open sea.
Our children run down to swim. They go out to the furthest point, where the water is cold and fresh. This is what we are to sacrifice. We are to sell the childhood dream of our children. The place where we once in the future would receive our grandchildren. The place where we each summer (and winter) received American students, who finally enjoy some rest from paperwork and everyday life.
Then perhaps the next court will be more humane and fair if we make this sacrifice, get out of the country and sell our home.
If there ever is a new case. Only 20% of those sentenced in this category are allowed to appeal.
We did not know this.
We did not know that the chance of appeal was that small.
Did you?
The native country is too small.
My granparents are dead . Everything has its time, and the little farm by the sea shall pass over into new hands.
New children shall rejoice in building sand castles on the little beach, wading over to a small island where the oyster catcher nests every year and chases anyone who gets near.
Or they may wander to the farthest tip of the rocks, as our children have done, where the waves are a little large and a little dangerous.
New people shall sit in the glass veranda and enjoy the view, regardless of winter, spring, summer or the smell of fall.

If you are not allowed to move, and change address to another European country, then surely one must be called a refugee...
Society has ostracized one of its citizens.
The first refugee is strong, and often forms a sect.
The lonely citizen has a sect to offer future refugees. It is nice to be accepted,
and to feel welcome.
At times, society goes to war against the outcasts. Not because the sect is dangerous, but because the people look different and act differently.
They deviate from the norm. Of course! They are expelled from the norm.
The attack from society is a problem of racism. Racism is conducted with blessings from the state. But the act is not called racism before it has been going on for a while.
The term racism is only used in retrospect...
In the verdict concerning my husband, 17th August 2011, it is written that ”he sold the house in Iceland”.
That same verdict does not mention that this house was sold in 2007, many years after the years in question.
How can you trust the Norwegian court, when a person is assessed politically?
A person that has never been involved in politics, that has never been a member of any political party, is still sentenced on political grounds.
What in my husband makes a court invent accounts and question house sales?
Selling a house is allowed for others, but not for the family Nerdrum-Spildo.
But it may also happen that a person is left in peace...
Then we must be in a bigger country, with a bigger culture and a self-esteem based on this culture.
Upright people do not mob.
The native country is too small. What a pity.
Or... perhaps not?

The wandering jew was and is a bright human being.
We drive on towards Paris, after a few hours´ sleep in Lille. The road leads us to the city center, either we want it or not. We try avoiding the circle around the Arch of Triumph, going back and forth through small streets.
Two persons with ringlets along their faces and large, black hats on their heads are standing on a corner. The young men meet us with kindness and show us the way.
They both point in the same direction and explain.
Then they enter the synagogue together.
The hours fly when you are looking for home. Twilight is falling already, but at least we are approaching!
I can see my grandmother in the window. She has seen us, and is waving.


Odd Nerdrum”:
”When the stranger knocks: The stupid one chases him away.
The impudent asks him to do the dishes.
But the smart one invites him in for supper, to hear news about the world.”

Translated by Jan-Ove Tuv

Det luktar av haust

Me fyk nedover Europa i ein rask og fin bil.
Kvar gong eg køyrer bil og det er skumring, ser eg barndomsdalen. Eg køyrer mot grå himmel der myrke skyer ligg både høgt og lågt. Det er dei bratte vestlandsfjell. Det er fjellveggen som ligg attmed vatnet heima. Vatnet er stort og djupt og mellom vegg og vatn kryp der ein veg. Det er denne vegen eg køyrer no. Snart ser eg ljos på høgre side. Eg veit at eg køyrer midt i Europa og at ljosa tilhøyrer ein tysk landsby. Men det er barndomsgrenda eg ser. Klyngja med ljos oppe til høgre er oppigarden, så lenger nede er garden eg er frå, med eit lite opphald mellom hus og flor. Der er bærbuskar, veit eg. Tenk at eg er så nær heimen. Inni husa sit bestefar og bestemor med kveldsmaten. Så går bestefar inn i stova og set seg til å spela fela.
Eg kjenner lukten av epler. Eg høyrer det klirrar i mjølkebytter. Dyrene masar fornøyde frå floren. Så køyrer me forbi Gøttingen. Barndommen forsvinn.
Me fer forbi Køln og etter få timar er me i Frankriket. Ute er bekmyrkt.
Eg skimtar nabogrenda og høyrer hundane gøy i det eg går forbi ei kveldsstund.
Det luktar av haust.
I lutheranske land lyt ein fin dag betalast med ein dårleg dag. Er du rik på hus eller pengar, vil få fella tårer om du får kreft.
Har barnet ditt fødselsmerke over halve andlete, har du allereie betalt for dine komande gode dagar.
I folketonen ”Herr Peder”, forstår hovedpersonen at han må ofrast for at resten av mannskapet skal overleva. Stormen rasar midt ute på havet. Flasketuten peikar på Herr Peder, som innser sin skjebne. Herr Peder hoppar over bord og brått stilnar sjøen.
Slik er lutheranske land. Folk som bur der kan gjerne innbilla seg at dei er frie for relegiøse bindingar. Men formene består.
Landet er forma av lutheranisme.


Så får eg ein ide....
Me må ofra heimen.
Me må ofra det me har bygd opp saman.
Me må ofra garden som ligg så vidundarleg til ved havet.
Kvar gong me kjem dit, etter utanlandsopphald, set me på verandaen og kjenner sjølukta og ser utover. Vinden jagar bort skyene og me pustar inn heimkjensle. Landskapet me ser utover er ikkje av vår tid men eit uendeleg utsyn med havet rett ut.
Barna våre spring ned for å bada. Dei går lengst ut, der vatnet er kaldt og friskt.
Dette skal me ofra. Me skal selja våre barns barndomsdraum. Der me ein gong i framtida ville ta i mot barnebarn. Der me kvar sommar ( og vinter ) tok imot amerikanske elevar, som endeleg får litt fri for papirjag og normalt liv.
Så vil kanskje neste rettsinstans opptre meir humanistisk og rettferdig om me gjere dette offeret, kjem oss ut av landet og sel heimen.
Om det nokon gong blir ein ny rett. Berre 20 % av denne domstypen får ankesøknaden gjennom .....
Dette visste me ikkje.
Me visste ikkje att det var så liten sjanse for å få anka dommen.
Visste du ?
Heimlandet er for lite.
Mine besteforeldre er døde. Alt har si tid og småbruket ved sjøen skal gå over i nye hender.
Nye barn skal fryda seg over å byggja sandslott ved den vesle stranda og vassa over til ei lite øy der tjelden byggjer reir kvar vår og jagar alle som nærmar seg.
Eller dei kan gå langt utover svabergene slike våre barn har gjort, der bylgjene er litt store og litt farlige.
Nye mennesker skal sitja i glassverandaen og nyta utsikten, antan det er vinter, vår, sommar, eller det luktar av haust.





Får ein ikkje lov å flytta, og byta adresse til eit anna Europeisk land, så må ein vel kunna kallast flyktning ......
Samfunnet har jaga ut ein av sine borgara.
Den fyrste flyktning er sterk og dannar gjerne ei sekt.
Den einsame borgar har ei sekt å tilby dei komande flyktningar. . Det er hyggjeleg å bli akseptert og føla seg velkomen.
Stundom går samfunnet til krig mot dei utstøytte . Ikkje fordi sekta er farleg, men fordi menneskene ser annleis ut og oppfører seg annleis.
Dei avvik frå normalen. Sjølvsagt ! Dei er jo utstøytt frå normalen.
Angrepet frå samfunnet er eit rasistproblem. Rasisme blir utført med velsignelse frå staten. Men ein kallar ikkje handlinga rasisme før etter at ugjerninga har pågått ei tid.
Det er fyrst i ettertid begrepet rasisme blir bruka ....
I domsavsigelsen over min mann, 17 august 2011, står det at ” han solgte hus på Island”. Det er ikkje nemnd i same domsavsigelse at dette huset vart solgt i 2007, mange år etter årene det var sett spørsmålsteikn ved.
Korleis kan ein stola på den norske rett når ein vurderer eit menneske politisk ? Eit menneske som aldri har blanda seg inn i politikk, som aldri har vore medlem av noko politisk parti blir likevel dømt på politisk grunnlag.
Kva er det med min mann som får ein rettsinstans til å dikta opp kontoar og setja spørsmål om hussalg.
Å selgja hus er lov for andre, men ikkje for familien Nerdrum - Spildo.
Men så kan det også skje at eit menneske får vera i fred ....
Då er me i eit større land som innehar ein større kultur og ei sjølvkjensle basert på denne kulturen.
Rakrygga mennesker mobbar ikkje.
Heimlandet er for lite. Det var synd.
Eller ..... kanskje ikkje ?




Den vandrande jøde var og er eit oppegåande menneske.
Me køyrer vidare mot Paris etter nokre timars søvn i Lille. Vegen fører oss inn mot sentrum antan me vil eller ikkje. Me freistar å unngå å koma inn i sirkelen rundt Triumfbuen og surrar difor litt att og fram inni smågater.
To mennesker med korketrekkere langs ansiktet og stor svart hatt på hovudet, står ved eit hjørna. Dei unge mennene møter oss med venleik og viser oss veg.
Dei peikar begge i same retning og forklarar.
Så går dei inn i synagogen saman.
Timane fer fort avgarde når ein leitar etter heimen. Det skumrar allereie men no nærmar me oss iallefall!
Der ser eg bestemor stå i vindauga. Ho har sett oss og no vinkar ho.


Odd Nerdrum:
” Når den fremmede banker på: Den dumme jager ham på dør.
Den frekke ber ham vaske tallerkner.
Men den smarte ber ham inn til sitt aftensbord for å høre nytt om verden.”

A mother

War Report 16.08.2011

I am flaking. Small scraps of skin are falling off around my mouth and down my neck. What could it be this time. The last time my skin flaked, there were some economic advisors that scared me. They just made me more confused, gave bad advice and sent the bill afterwards. This was a few years ago. We were buying a house in a foreign land we did not know. We are still struggling with the complicated system the economic advisors devised. After large bills and some random small bills we rid ourselves of the leeches and my skin stopped flaking.
Now I am flaking again!
Could it be that I am shedding skin like the snake? I am in the midst of my forties, in the so-called menopause. Changes are, apparently, to be expected. In addition it is the middle of March. Menopause and March. Two big changes.
Last evening I took a glass of wine in the bar and looked at the papers. Then I went to the room for a rather early night. I lie half-awake and look around, and I register that I am not at home.
The phone rings.
My husband has listened to the morning news in old Norway. The radio says that 14 million kroner (2.6 million US dollars) and 50 øre (10 cents) have disappeared. The tax authorities cannot find the money. Trial in 4 months.
I am glad the music recording last week was not disturbed by such shocks. Now I am meeting with the accountant. My thoughts are about numbers. Then, afterwards, it is homeward on a plane.
Back home again, we will, together with the lawyer, find out of this. We knew beforehand that the deposit was fine. (The district attorney’s fantasies about the repayment came as a surprise during the trial).
But no.
They don’t want conversation.
They want performance.
If a society has too much bread, and bullfighting and cockfights have been outlawed, well then society demands a performance with humans in the arena. The individualist should be hunted down psychologically. Now it is time for middle-aged men. Okay.
But back to the remaining 14 million. We ask the lawyer. He prattles. We try to understand the thick manuscript from the police, but give up. We look at the last pages and try again to understand, but no. It is not possible. Two lawyers work for us. One of them and I, go to Iceland together. Hunting.
We have a meeting with an accountant who promises to send the papers within 10 days. It is just 5 weeks until the trial. The Accused has given me the task of finding out where in the account books the missing amount is, or should have been.
In hindsight we have understood that our lawyer believed more in the prosecuting authorities than in us. Maybe he thought that the Taxpayer put the millions in his pocket and went to a nightclub while I sat at home with 4 little children. The lawyer will of course spare me from this knowledge as long as possible. I am the Virgin Mary who is married to Death. Thinks the lawyer. Virgins must be saved. I can get no information out of him.
Ten days pass. Most Icelanders saddle on one day and ride the next. That is if they don’t have the devil at their heels. And they don’t. We do! We are in a panic and we are practically phone-terrorizing the lawyers. We want to know now!
Then it arrives.
Several checks were cashed in a Norwegian bank, but they have not been reported for taxation.
“When?” we ask.
The lawyer needs some time to investigate this.
Is this possible? Even as late as the 90’ one did not withdraw such large amounts of cash in a Norwegian bank. My husband is wondering if he has been a Mr. Hyde without knowing. But he is certain that everything was deposited in the account.
The same evening Taxpayer steps on the dog as he crosses the kitchen floor. The dog had come between the robe and the feet in the hopes that a piece of food might fall to the floor. Cosette screams. I scream because the dog screams. We all stand there, fear struck and staring at each other.
The next morning we go to New York. It is June and the first year without a bonfire on St. Hans (Midsummer’s Eve). Our 14 yearlong tradition is broken. The yearly workshop in New York the day before Midsummer makes it impossible to return home in time. The youngest of the children is certain that we will never celebrate St. Hans again.
Two travel-days and two workshop-days in the city above all cities. The whole time 14 millions float like butterflies in front of the eyes of us both. Back home again we receive news of the dates when the checks were registered. We go to our papers and find the amounts on our bank statements. Everything is there. We then send this to both our lawyers, with the message that all the money that goes into a Norwegian bank is automatically reported and registered as income by both an accountant and tax authorities.
Boom!
The missing amounts are found.
Found??
They have never been missing!
Why did the tax authorities and the police add to these amounts?

We live in a time where everything is open. Any one can write what he or she wants. Blog or homepage. It is even free. But it is difficult to get articles published in newspapers. The young know nothing of this, because in their lifetime it has always been this way. But someone in the middle of their forties or more, has experienced that it was once easy to get an article in print in a major newspaper, as long as it was written intelligently. Books are almost impossible to get published now, unless they are about crime or food.
But the word is free…
I can blog…
Then my blog can be shut down. The homepage too.
And the Facebook profile…
Then I don’t exist any more.
Maybe you will not find my blog the next time you try…

The trial is set to August 2. The court is still on vacation as are most people at that time. Oslo and Norway were attacked 10 days before the trial began. It was a political attack that killed about 80 people. The country is in an uproar. The highest authorities give orders about democracy and openness. But many know that now is the time to keep quiet. It is silent on the streets this morning. But the journalists need new material and they are ready at the courthouse.
The Accused should state his full name and his income for last year.
The Prosecutor and the Defense Attorney grill the Accused, each in their own turn.
The same speeches over and over, like a carousel. 450 000 dollars sit upon a horse while 325 000 dollars are pushed around by the dolphin. The carousel turns all day. Witnesses come in and go out. The judge wants a break, the carousel stops for a moment. The Prosecutor, with her piercing in her left eyebrow, allows herself to be interviewed and photographed in the lunch break.
Then it begins again.
The journalists are sitting front row on the pillow-covered benches with their PCs in their laps. They write an article, which is published immediately. The next day it is quiet on the steps up to the courthouse. The dogs have been fed.
I sit down at the back of the room on the hard church bench (without pillows) together with our sons. The Accused is sketching. Several good ideas are noted and drawn while the carousel goes round and round.
At the time when the first news arrived of a destroyed painting, Taxpayer was distressed, the kind of distress you feel when you hear the burglar on the ground floor is on his way up the stairs. But when news arrived of the second and third painting, he laid prostrate and stayed in his bed for three whole days. He lay there and realized that 10 year’s production would be lost, slowly but surely. He lay there and understood why. The mastic that he and his students had experimented with was not good. Later, he realized that the mastic probably was from young trees and not from old trees like it always had been before… Because of this the resin triggers a meltdown …
When the Accused rose on the third day, he had decided to re-paint all the paintings from this decade. Without the mastic of course. I imagine he threw all the mastic in the trash that night. I remember a student a few years later who was curious about this oil mix. Odd paled and told him that he should never ask about that again nor should he ever think about it again.
The tax department’s interest in us was based on the fact that there were 2 editions of some paintings. This authority, an authority that is supposed to help the citizens, thought that Odd had painted the pictures a second time in order to make money. They thought he was a crook.
We return to the carousel.
The horse passes with his numbers, sometimes in dollars, sometimes in kroner. Then the dolphin comes with the number 325 000 dollars on his back. The Prosecutor thinks that this amount has been far down in Europe on its travels, in an illegal bank. The dolphin is ashamed.
The Dolphin’s visit to Luxemburg was an illegal visit, claims the Prosecutor. The judge’s remark that the bank was Icelandic the prosecutor must accept. Still the Prosecutor dragged up Luxemburg again and again. Luxemburg is now on the carousel and sits on a pig that is round and merry.
And then we have the bank box. The bank box, the bank box.
The carousel goes round and round. The bank box sits on the lap of a pirate who is grinning.
Then a dry little human from the tax office appears. She tells of questions that were sent to the Taxpayer years, and years ago. They received a reply, but they still sent more questions. This might bring to mind the king who wanted to give away the princess and half the kingdom to the one who managed to get water at the world’s end. But as soon as the boy managed his task, the king came up with more tasks.
Then a special auditor arrives. He has probably used half a work year to examine the Accused’s activities in spooky foreign lands. He seems like he is impressed by the speeches presented by the carousel. Maybe he is a lover of painting. Maybe he buys paintings on the sly.
…
He talks for a long time. But when he finally says that no irregularities were found, the prosecutor interrupts and wants a brake.
Witnesses arrive and tell of paintings, from a 10-year period, which dissolved and were destroyed. Owners demanded recompense either in the form of pictures or money. In a small country with poor systems for that kind of problem, an employer from a bigger country must step in.
A deposit is the solution.
The prosecutor delivers her long closing statement and suggests 2 years imprisonment.
We go 4 months back in time:
The week after the 14 million and 50 øre were on the morning news in old Norway, our children were met with peering eyes and direct questions.
One of our children said to his classmate:
“No, that’s not right. It is they who owe us money.”
In December last year a large bill arrived from the tax authorities and it had to be paid within 10 days. If we did not pay they would take collateral in property and in addition a 9% interest.
Then it turned out that the millions were “found” and reported to the tax authorities and the tax was paid.
In other words it is the government that owes us money…
We have paid double tax, that is, we have paid 100% for a very large amount…
If the Prosecutor has it her way, the Accused can never go to the USA to teach and have workshops. Maryland Institute College of Art (MICA)…The Pennsylvania Academy of the Fine Arts (PAFA)…New York Academy of Art…The USA denies entry to all prior convicts.
So there might by a St. Hans celebration next year after all. But it will never be the same.

translated by Therese Sjøvoll

Krigsrapport 16.8 2011

Eg flassar. Små filler losnar frå huden omkring munnen og nedover halsen. Kva kan det vera denne gongen. Sist eg flassa, var det nokre økonomiske rådgjevara som skremte meg. Dei gjorde meg berre meir forvirra, gav dårlege råd og sente rekning etterpå.
Dette er eit par år sidan. Me skulle kjøpa hus i eit utland me ikkje kjende. Me strevar framleis med den komliserte strukturen dei fann på. Etter store rekningar og slengjara av smårekningar vart me kvitt snyltarane og eg slutta å flassa.
No flassar eg att!
Kan det vera at eg skiftar ham, likeins med slangen ? Eg er i midten av 40-åra, i den såkalla menopausen. Det skal visst skje endringar. I tillegg er det midt av mars.
Menopause og mars. To store endringar.
I gårkveld tok eg eit glas vin i baren og såg over papirene. Så gjekk eg på rommet til ein heller tidleg kveld.
Eg ligg halvvaken og kikkar rundt meg og registrerar at eg ikkje er i heimen.
Telefonen ringjer.
Mann min har høyrt på morgon-nyhende i gamle Noreg.
Radioen seier at 14 millionar og 50 øre er borte vekk. Skattemyndighetene finn ikkje pengane. Rettssak om 4 månader.
Eg er glad plateinnspelinga i forrige veka ikkje vart forstyrra av slike sjokk.
No skal eg på møte med regnskapsfører. Tankane mine kretsar om tal. Så er det heimatt med fly etterpå.
Vel heima, skal me saman med advokaten finna ut av dette.
Me visste frå før av at depositumet var greit. ( Aktor`s fantasier om tilbakebetalingen kom som ein overrasskelse under rettssaken . )
Men nei.
Dei vil ikkje ha samtalar.
Dei vil ha forestilling.
Har eit samfunn for mykje brød og tyrefekting og hanekamp er blitt forbode, ja så forlangar samfunnet ein forestilling med mennesker i manesjen.
Individualisten skal jagast ned psykisk.
No er det tid for middelaldrande menn. Greit.
Men attende til dei resterande 14 millionane. Me spør advokaten. Han snakkar det bort.
Me prøver å forstå det tjukke manuskriptet frå politiet men gjer opp. Me kikkar på dei siste sidene og prøver atter å forstå , men nei. Det går ikkje.
To advokatar arbeider for oss.
Eg og den eine dreg til Island saman. På jakt.
Me har møte med regnskapsførar som lovar å senda papirene innan 10 dagar. Det er knapt 5 veker til rettsak. Eg har i oppdrag frå tiltalte å få greie på kvar i regnskapet det manglande beløpet er, eller skulle ha vore.
I ettertid har me forstått at vår advokat trudde meir på påtalemyndighetene enn på oss.
Kanskje trudde han at skatteytar putta millionane i lomma og drog på nattklubb medan eg sat heima med 4 små barn. Advokaten vil sjølvsagt spara meg for denne viten så lenge som mogleg.
Eg er jomfru Maria som er gift med døden. Trur advokaten. Jomfruer må sparast. Eg får ingen opplysningar ut av han.
Ti dagar går. Islendingar flest salar den eine dagen og rir den andre. Om dei då ikkje har fanden etter seg. Og det har dei ikkje. Det er det me som har !
Me er i panikk og nærmast telefon terroriserar advokatane. No vil me vita !
Så kjem det.
Fleire sjekkar vart tekne ut i ein norsk bank men dei er ikkje oppnemnd til beskatning.
”Når?” spør me.
Advokaten treng litt tid på å undersøkja dette.
Går det an ? Sjølv seint på 90 talet tok ein ikkje ut så store beløp i kontantar i ein norsk bank.
Min mann undrar seg om han har vore ein Mr. Hide utan å vita det. Men han er viss på at alt vart satt inn på konto.
Same kveld trakkar skatteytar på hunden i det han kryssar kjøkkengolvet. Hunden var komen mellom kjortelen og føtene i von om at det skulle detta ned ein matbit.
Kossette skrik. Eg skrik fordi hunden skrik.
Me står alle å stirrar skrekkslagne på kvarandre.
Neste morgon dreg me til New York.
Det er juni og fyrste året utan sankthans bål.
Vår 14 år gamle tradisjon er broten.
Den årlege work shopen i New York dagen før midtsommar gjere det umogleg å koma heim att i tide. Den yngste av barna er sikker på at me aldri nokon gong kjem til å feira sankthans igjen.
To reisedagar og to work shop dagar i byen over alle byar. Heile tida svevar 14 millionar som sommarfulgar føre augene på begge to.
Vel heima, får me greie på datoane då sjekkane var registrert.
Me går i våre papirer og finn beløpene att på kontoutskrifer. Alt er der. Sender det så til begge advokatane med beskjed om at pengar som går inn på konto i ein norsk bank, automatisk blir innrapportert og registrert som inntekt av både regnskapsfører og skattevesen.
Pang!
Manglande beløp funnet.
Funnet ??
Dei har aldri mangla!
Kvifor plussa skattevesenet og politi på desse beløpene ?
Me lever i ei tid der alt er ope. Ein kvar kan skriva det han eller ho vil. Blogg eller heimesida. Det er endåtil gratis.
Men det er vanskeleg å få ut artiklar i aviser.
Dette veit ikkje dei unge om , fordi det i deira liv alltid har vore slik.
Men den som er i midten av 40 åra eller meir, har opplevd at det ein gong var lett å få ein kronikk på trykk i ein stor avis, berre det var intellegent skrive.
Bøker er mest umogleg å få ut no, om det ikkje er om krim eller mat.
Men ordet er fritt ....
Eg kan blogga .....
Så kan bloggen min bli stengd. Heimesida også.
Og facebook profilen ....
Då finnes eg ikkje lenger.
Kanskje du ikkje finn bloggen min neste gong du prøver. ....


Rettssaken er lagt til 2 august. Det er framleis rettsferie og fellesferie for dei fleste.
Oslo og Noreg er 10 dagar før rettsaken blitt angrepne. Det var eit politisk angrep som tok livet av ca. 80 mennesker. Landet er i opprør.
Dei øverste myndigheter gjer ordre om demokrati og åpenhet.
Men mange veit at no gjeld det å teia.
Det er stille i gatene denne morgonen. Men journalistane treng nytt stoff og står klar ved tinghuset.
Tiltalte skal sei sitt fulle namn og inntekt forrige år.
Aktor og forsvarar grillar tiltalte kvar sin gong.
Dei same tala kjem om att og om att, som ein karusell.
450 000 dollar set oppå ein hest medan 325 000 dollar blir dradd omkring av delfinen. Karusellen går heile dagen.
Vitner kjem inn og går ut.
Dommaren vil ha ein pause, karusellen stoppar ein augneblink.
Aktor, med sin percing på venstre augnabryn , let seg intervjua og fotografera i lunsjpausen.
Så er det på igjen.
Journalistane set på putebelagte benkjer på fremste rad, med PC-en på fanget. Dei skriv ein artikkel som står på trykk i same stund.
Neste dag er det stille på trappa opp til tinghuset. Hundane har fått maten sin.
Eg set meg bakerst i lokalet på den harde kyrkjebenken ( utan puter ) , saman med sønene våre.
Siktede lagar skisser.
Fleire gode idear blir nedteikna medan karusellen går rundt og rundt.
Den gongen beskjeden om det fyrste øydelagde bilde kom, vart skatteyter uroleg ,slik ein føler uro når ein høyrer innbrotstjuven i fyrste etasje er på veg opp trappa. Men når beskjeden om andre og tredje bilde kom, så la han seg rett ned og vart verande i senga i tre heile dagar. Han låg der og forsto at 10 års produksjon ville gå tapt, sakte men sikkert. Han låg der og forsto årsaken. Mastixen , som han og elevane hadde eksprimentert med, var ikkje god.
Sian, fann han ut at mastixen antakeleg var frå unge trær og ikkje frå gamle trær slik det alltid var før .... Dermed set dette stoffet i gang ein smeltningsprosess ...
Då tiltalte sto opp tredje dagen, hadde han bestemt seg for å mala alle bildene frå dette ti-året omatt. Utan mastix sjølvsagt. Eg ser for meg at han kasta all mastixen i søppelet den kvelden. Eg minnest ein elev nokre år seinare var nysjerrig på denne oljeblandinga. Odd bleikna og sa til han at det skulle han aldri meir spyrja om og heller aldri meir tenkja på.
Utgangspunktet for skattevesenets interresse for oss, var at ein del bilder fantes det 2 utgåver av.
Dette vesenet, som skal vera borgaranes hjelpara , trudde at Odd hadde malt bilder omatt for å tjena pengar. Dei trudde han var ein slaur.
Me går attende til karusellen.
Hesten passerar med sine tal, stundom i dollar, stundom i kroner.
Så kjem delfinen med talet 325 000 dollar på sin rygg.
Dette beløpet meinar aktor har vore langt ned i europa på si ferd, i ein ulovleg bank. Delfinen skammar seg.
Delfinen`s besøk i Luxenburg var eit ulovleg besøk, hevdar aktor.
Dommaren sin replikk om at banken var islandsk, må aktor akseptera.
Likevel dreg aktor Luxenburg fram gong på gong.
Luxenburg er no med på karusellen og set på ein gris som er rund og blid.
Og så har me bankboksen. Bankboksen, bankboksen.
Karusellen går rundt og rundt. Bankboksen set på fanget til ein sjørøvar som gliser.
Så kjem det fram eit tørt lite menneske frå skattekontoret. Ho fortel om spørsmål som vart sent til skatteytar for mange, mange år sidan. Dei fekk svar, men sente likevel ut fleire spørsmål.
Dette kan minna om kongen som ville gje bort prinsessa og halve kongeriket til han som greidde å henta vatn ved verda`s ende. Men straks guten greidde prøven, så laga kongen nye oppgåver.
Så kjem der inn ein spesialrevisor. Han har antakeleg bruka eit halvt årsverk på si gransking av tiltaltes bedrifter i det skumle utland.
Han virkar som han er imponert over tala som karusellen presenterar. Kanskje han er ein elskar av maleriet. Kanskje kjøper han bilder i smug ...
Han snakkar lenge. Men då han tilsist seier at han ingen uregelmessigheter fann, bryt aktor inn og vil ha pause.
Vitner kjem og fortel om bilder frå ein 10 års periode som rant ned og vart øydelagde. Eigara forlangte erstatning antan i form av bilder eller pengar. I eit lite land med dårlige ordningar for slike problemer, må arbeidsgjevar frå eit større land trå til.
Depositum er løysninga.
Aktor held sin lange avslutningstale og foreslår 2 års fengsel.
Me går 4 månadar tilbake i tid:

Veka etter dei 14 millionene og 50 ørene var på morgon nyhende i gamle Noreg, fekk barna våre oppleva lange blikk og direkte spørsmål.
Vårt eine barn sa til sin klassekamerat;
” Nei, det stemmer ikke. Det er de som skylder oss penger”.
I desember i fjor, kom ein svær rekning frå skattevesenet som måtte betalast innan 10 dagar. Hadde me ikkje betalt, ville dei teke pant i eigedom og i tillegg talt 9 % renter.
Så viste det seg i ettertid at millionene var ”funnet” og innrapportert til skattevesenet og betalt skatt for.
Det er altså staten som skuldar oss pengar .....
Me har betalt dobbel skatt, det vil seia , me har betalt 100 % skatt for eit svært høgt beløp. ........


Vert det som aktor vil , kan tiltalte aldri meir fara til USA for å undervisa og halda work shops. Maryland Institute College of Art ( MICA ).... The Pennsylvania Academy of the Fine Arts ( PAFA ) ... New York academy of Art .... USA nektar alle tidlegare straffdømte adgang til sitt land.
Så blir det kanskje Sankthans feiring til neste år likevel.
Men det blir aldri som før.

Mother and child